Dag 29 - Enda ikke overbevist?

Så viser det seg vel at jeg er litt småfeministisk til slutt. Synd ordet har fått en slags negativ masete hale blant oss. Det representerer tross alt noe svært viktig.

Jeg fant noen ærlige og vakre ord om forholdet til sin egen hårvekst her som jeg ønsker å dele. Bloggeren Elias Orrbén forteller om hennes reise fra hårløs til hårete og avdekker nye stjerner i tankeuniverset rundt det å være hårløs.

"Så gick jag omkring hårlös under flera år och kände mig fri. Jag struntade i feministernas argument som sa att jag rakar mig enbart för männens skull. Jag hade gjort ett eget val och jag stod för det, men så kom den där armhålan i teverutan och människor äcklades. Då förstod jag att jag hade lurat mig själv. Jag visste med en gång orsaken till min hårborttagning. Jag ville inte framstå som äcklig. Så jag slutade att raka mig."

"Du får gärna vara hårlös, om du tycker att det är vackert eller har tid att avlägsna hår, så länge jag får vara hårig utan att bli kallad äcklig."

Og med de linjene samler hun på en måte opp hvordan jeg har opplevd dette prosjektet og hvorfor jeg har lyst til å "bli friere fra våre kroppslenker". Ikke alle blir akseptert av andre, eller av seg selv, for den de er. 

Det er snedig hvordan det har dukket opp så mye kroppsrelatert av seg selv den siste tiden: Tolles kloke ord om kropp poppet opp på ipoden, en bok om "Inner beauty", i ayurvedisk tradisjon fikk jeg i gave av en som overhodet ikke visste om bloggen (forfatteren utdyper hvordan det glamorøse uoppnåelige rollebildet kan hindre oss i å finne den indre vei), hårartikkelen i D2 som jeg ikke hadde hørt om... En annen slik opplevelse er utstillingen "Real life stories" som jeg så på Bergen kunstmuseum i dag. Spesielt kunstneren Xiang Jings uttrykk ble sterkt, antagelig forsterket av alle tankene jeg har hatt rundt kropp den siste måneden. 

Kvinner i sin kvinnekropp, helt utildekket, såre og nakne, med et ladet, men fjernt uttrykk i ansiktet, blasse, triste øyne og jeg kunne sett på dem i en evighet, inn i evigheten, tomheten. Akkurat som de sa: "Her er jeg. Hva som omgir meg har ikke lenger betydning." Jing ønsker å skape - gjennom kvinnekroppen - et indre bilde av å være kvinne. Er det sånn det føles å være kvinne i Kina? Frustrasjonen og tomheten ble overveldende. Antagelig er kvinnens stilling annerledes der enn i vårt samfunn, men jeg ønsker noe bedre for det å være kvinne om det er sånn det føles. Muligens var det en frustrasjon jeg kunne kjenne meg igjen i selv om jeg er kvinne i Norge og ikke i Kina. Tankene mine streifet de unge jentenes stemmer jeg har hørt (lest), frustrasjonen over kroppens forandring i puberteten fordi de ikke er fornøyd med seg selv og ønsket om å være noe annet. For meg uttrykte også den kjempestore, nakne kroppen kvinnens undertrykkelse gjennom historien, der kunstverket "Your Body" satt med åpne ben, luntende holdning og tilsynelatende ser ut som å ville godta hva enn fordi livsgnisten er tatt ut av henne.
Jeg klarte ikke å stirre i evigheten. Det ble for sterkt og ganske vondt.

Men mens jeg sitter og skriver om det vonde kom enda en kroppserklæring (Se - det kommer fra overalt! :D), en litt hyggeligere en. God helg!

"Alle har magi i sitt indre, men ikke alle lærer å benytte seg av det".

- Speilet i filmatiseringen av Snøhvit.