Vekk med intimsonene! I kveld har armhulen vært fremme til visning i stua. Ganske spesielt å dele kropp på den måten bare fordi man vil snakke om den i et større perspektiv. Forsøkte nemlig å få dypere innsikt i armhulehårtrenden i forrige generasjon. Min mor som er sykepleier sa noe om at hun ikke skjønner den snevre forståelsen for kroppens ulikheter, naturlig nok for henne som må ta i alt mulig rart fra ungt til gammelt, men det ligger jo noe i det? Vi er jo bare mennesker alle sammen, med like like, men samtidig ulike kropper. Mor trodde også det er skjedd en stor forandring i forhold til kroppsfiksering i generasjonsskiftet mellom oss. For henne var det visst ikke så nøye, det der med hårete armhuler. Man hadde dem ikke på visning, man gikk ikke like nakent på byen som mine jevnaldrene artsfrender f.eks. Hun kunne heller ikke huske første gangen hun oppdaget hårene under armene, slik jeg gjør, med angst og øyeblikkelig motaksjon. "Og så var det nok forskjell på by og bygd" sa hun.
Selv løp jeg umiddelbart til eldre søstre for å få hjelp den hårreisende dagen. De utstyrte meg raskt med høvel fordi de syns jeg skulle slippe å stå med neglesaks i stillhet på badet, slik de hadde gjort før de våget å handle høvler på butikken.
Hvordan var din første opplevelse av hårene under armene? Var du likegyldig, ble du stolt over at du var begynt å bli kvinne, eller tenkte du som meg - at dem skulle vekk?
(PS: Erke Madonna heit med hårete armhuler, eller hva?)
Jeg kan ikke huske dagen jeg fikk øye på armhulehårene. Jeg husker derimot dagen jeg oppdaget intimhårene. Jeg syntes det var gøy, fremmed, rart. Jeg lot alt være frem til jeg ble femten og la merke til de barberte kroppene og underlivene i damegarderoben i svømmehallen. Da følte jeg meg litt ekkel, husker jeg, og da jeg fikk vite at bestevenninna mi barberte seg nedentil, begynte jeg med det også. Jeg gjør det fortsatt.
SvarSlett