Jeg var i oppfatning av at hårete armhuler er riktig, men kanskje ikke så veldig vakkert. I løpet av groperioden har jeg gått gjennom ganske mange kompliserte følelser knuttet til egen kropp, egen seksualitet og egen identitet på grunn av hårene. (Wow. Tenk at en så liten ting kan utløse noe såpass komplekst? Det har visst mye å si for oss...) Jeg ser at det har hjulpet å møte mine egne holdninger med åpenhet og at det har gjort at jeg har oppdaget nye aspekter ved å ha hår og at jeg nå begynner å synes det er fint - også estetisk fint. Fikk nok en liten åpenbaring ved å se Kate Winslet i "The Reader", SÅ vakker, SÅ sensuell og SÅ hårete armhuler. Da forstod jeg at hår under armene faktisk er like kvinnelig som det er mannlig. Vi har bare ikke sett kvinner med hårete armhuler på noen år...
At man ønsker å like det, fordi man i fornuften syns det er riktig - at fornuft og følelser ikke samstemmer - sier noe om hvor infiltrert dette bildet er. Noe som sikkert er enda vanskeligere for gutter å fatte. De kan jo gå et liv uten å se en eneste hårete armhule, mens vi smerterlig blir minnet på dem hver gang vi må ta hårene vekk.
Helt ærlig trodde jeg ikke at jeg kom til å forandre mening i løpet av bloggperioden. Jeg er nok ikke hundre prosent overbevist enda, for graden av vakkerhet i armhulen svinger enda med dagsform, men jeg ser at det absolutt har skjedd noe med meg og følelsen av å ha hår i løpet av perioden. Det hadde nok ikke gjort det om jeg ikke faktisk prøvde det ut i praksis.
And as I shower
At man ønsker å like det, fordi man i fornuften syns det er riktig - at fornuft og følelser ikke samstemmer - sier noe om hvor infiltrert dette bildet er. Noe som sikkert er enda vanskeligere for gutter å fatte. De kan jo gå et liv uten å se en eneste hårete armhule, mens vi smerterlig blir minnet på dem hver gang vi må ta hårene vekk.
Helt ærlig trodde jeg ikke at jeg kom til å forandre mening i løpet av bloggperioden. Jeg er nok ikke hundre prosent overbevist enda, for graden av vakkerhet i armhulen svinger enda med dagsform, men jeg ser at det absolutt har skjedd noe med meg og følelsen av å ha hår i løpet av perioden. Det hadde nok ikke gjort det om jeg ikke faktisk prøvde det ut i praksis.
Stjeler disse ordene fra en fete bloggen "Bodies" som stiller spørsmål ved kroppsidealet og viser ulike eksempler av den mangfoldige kroppen. Ta en titt!
And as I shower
I can’t help but notice
I’m this naked foreign body
As the water runs down my spine
Nå er jeg veldig glad for at jeg har latt kroppen min få prøve seg ut sånn som den er, og det kjennes som den er takknemlig for at jeg ga den sjansen. Med det tror jeg også det skjer noe i personligheten din, ettersom det startet så mange tanke- og følelsesprossesser - du gir slipp på skam og tanken om at du er "feil", du gir kroppen mer aksept, som gir mer åpenhet, mer glede, mer tiltro til seg selv slik man er, et knippe stolthet faktisk, mer respekt for det naturlige variert vakre nakne mennesket, større selvsikkerhet i egen kropp og et mer avslappet forhold til det hele - egenskaper som kanskje er mer knyttet til seksualitet enn det visuelle bildet er?
Tips om du er av samme oppfatning som meg: Prøv det ut en gang! Kan også gjøres i hemmelighet. Ikke alle er så PR-kåte at de er nødt til å publisere bildene til omverden heldigvis ;) Om du er gutt - kanskje du kan motivere kjæresten din til å prøve? Om det ikke funker er det jo ikke verre enn å ta det vekk igjen. Slik man alltid har gjort.
Jeg ser du bruker begrepet "naturlig" en del. Det får meg til å tenke på definisjoner av det naturlige. Det virker for tiden som om vi er i en politisk korrekt bølge av "naturlighet". Men mye av diskusjonen rundt hva som er vakkert dreier seg vel også rundt hvor man setter grensa. Det er kanskje naturlig pent med hårvekst, men hva med andre "unaturlige" ting vi gjør med kroppen? Som kremer, peeling, kvisefjerning og stussing av frisyren? Jeg tviler på at andre enn kunstnere og fotografer ville funnet den HELT uforskjønnede kroppen vakker. Og er det kanskje, sannelig ikke en naturlig del av oss mennesker å stelle oss? Slik det er det også for andre primater. Mulig jeg kverulerer litt rundt ordbruk her, men ser du hva jeg mener? Egypterne peelet leggene med pimpstein og dronningen badet i melk. Romerne brukte krølltang og vikingdamene var kjent for sine sirlige flettefrisyrer. De som ikke kunne pyntes på, fikk laget en idealisert statue eller et maleri, datidens photoshop. Om man følger tråden bakover i historien kommer man til maorienes tatoveringer og diverse stammefolks piercinger, arrdekorasjoner og så videre. Jeg mener selv at tanken om det naturlige er bibelsk, og stammer fra drømmen om paradiset, da Adam og Eva sprang rundt nakne og naturlige, spiste frukt fra trærne og var uforstyrret av skumle tanker om sammfunnsforståelse. Hun brøt Guds formaning, spiste av eplet og opplevde dermed skammen i sin nakenhet. Ergo; Uvitenhet er naturlig, kunnskap er kjipt. Derfor kvier jeg meg litt for all denne naturligheten, og er iallefall nøye med å redefinere den veldig stort som "alt et menneske kan gjøre er naturlig, fordi vi ikke kan handle utenfor vår natur".
SvarSlettJoda, og begrepene kan vi utgreie til vi blir gale. Vi er heldigvis så mye mer enn skrift og talt språk. Ser absolutt hva du mener, men poenget mitt er at vi kanskje har tatt det til det ekstreme? Og mot de redigerte reklamepikene, blir en naken kropp med celulitter og hår, for meg, representant for det mer "tilnærmet naturlige."
SvarSlettSkjønnhet vil alltid være et vagt begrep, ettersom man må ha en person til å betrakte den før den oppstår, ergo det vil alltid være et spørsmål om hva hver enkelt foretrekker. Det vakreste plantene i naturen er de som også er mest giftige. Det sjeldne blir kanskje vakkert fordi det er uoppnåelig? Så vi har en endeløs kamp hvis vi skal grave oss til bunns i det. Men for nå syns jeg fremdeles det er forskjell på pynt og fornekting. :)