Dag 14 - Nytt lengdemål

I dag måler håret 7(!) mm.

Får litt skrekken, men stod og kikket en stund på det i speilet. Kan man bli stolt? Ja, det tror jeg man kan. Det er en fornemmelse av stolthet i magen. Selv om jeg enda syns det er merkelig og uvant.

"Det er svart hår", sier han.
"Nehei, det er det ikke", sier jeg.
For jeg syns nå akkurat jeg var takknemlig ovenfor speilet at det ikke syntes altfor godt ettersom det er ganske lyst og fint.

"Jo", sier han, og jeg må se litt til. Ser noen av de mørke hårene, men holder enda en knapp på at det vil oppleves som en lysere tone til slutt. Men, hei, hva gjør vel det uansett? Jeg går jo for hundre prosent naturlig!

Enda en flott artikkel om hårete kvinner!
http://blogg.aftenposten.no/svendby/2012/03/08/harete-kvinner/

Dag 13 - Inspirasjon!

Håret har nå nådd lengden jeg MAKS kunne ha gått med til vanlig, dersom jeg f.eks. hadde glemt å ta med barberhøvel på reise. Har aldri opplevd det så langt før. Men! Jeg tror jeg liker det faktisk! Vi har nesten blitt faste venner. Småflørter litt kanskje? På begynnelsen av dateskalaen. Det blir fremdeles for mye når man kommer for nær. Du tåler lite av det kjipe og vil helst bare se det fine.

Syntes gårsdagens blogginnlegg ble en smule frustrasjonsbombifisert og negativitetsdusjet så i dag vil jeg fylle innlegget med sterkere styrker!

Flere har nevnt Julia Roberts-saken i forbindelse med hårete armhuler. Da jeg leste denne artikkelen på vg.no ble jeg overrasket over at dette var i 1999. Det har altså gått tretten år og vi har ikke kommet særlig lenger. Julia - KREDZ til deg! (Og gjett om det er Kate (<3 <3 <3) som støtter henne, eller?) Bra damer!

Julia Roberts på den røde løper


Syns også dere skal ta en titt på Norges vidunderkvinne med hår; Helle Vaagland fra Nasjonalgalleriet.
Det er sterke krefter i sving. DEILIG!
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10085556

Så har jeg i tillegg blitt informert om en ganske stor sak i d2 nå i sommer faktisk. Hele tolv sider ble dedikert til temaet! Tenk at jeg har gått glipp av dette?? (!)
Bloggeren MajaCasablancas støttet også opp. Jeg har vist sovet i timen...
Spørs om min blogg behøves lenger? Jeg kan lene meg trygt tilbake og fjerne hårene og sende dere videre til 
dette.

Men der tulla jeg faktisk. For jeg gjør jo dette mye og antagelig mest av alt for meg selv. Jeg kjenner at forandringen har startet. Jeg kan aldri gå tilbake til rene armhuler slik rene armhuler var for meg før - en selvfølge. Om jeg etter dette kommer til å ha renskede armhuler vil det være et bevisst valg i en mye større grad enn tidligere. Dessuten begynner jeg å bli vant med det

Les gjerne denne artikkelen: Artikkel i kvinnebladet "Det Nye" (Og legg merke til titlene på de andre artiklene på siden og på reklamene som dukker opp i bunnen ved endt lesning.)

Dag 12 - Følelser og sånn

Etter den første hårukas utblåsning føltes det litt som at de viktigste områdene var dekket og de viktigste spørsmålene om hår i armhulene og utfordringene jeg møter var stilt. Flere har tatt temaet inn over seg og gir respons. En ild har blitt tent! Lyset blusner opp.
Nå virker det som jeg har entret fasen for ettertanke. Noe som fører til lettere skrivesperre. Hvordan gjør man armhulen sin interessant i en måned? Det føles som at alt dette må synke litt inn, bearbeides, for med bloggen har det fulgt mange nye både morsomme, men også kompliserte tanker og følelser. Mye av dette viser seg å være knyttet opp til større spørsmål - hvem er jeg? hvem vil jeg være? kan jeg bidra med noe bra ved å dele dette, eller er det bare et blaff og så er det forbi? hvilken verden lever vi i? hvordan lever vi med hverandre, med oss selv? Noen dager føles hårene bra og noen dager blir jeg rett og slett litt sliten av å stå i kampen for hårete armhuler.

Men selv om det kanskje blir færre temaer å ta opp i hårdebatten, færre rare følelser og reaksjoner å avsløre, kjenner jeg at ønsket i meg om at hårete armhuler skal være akseptert vokser seg sterkere. Ønsket om at vi som mennesker må bli mer glad i oss selv som vi er blir tydeligere og tydeligere.

Det er rart hvordan emner om kropp som for meg har vært vanskelig, emner som jeg aldri har snakket om (har sjeldent blitt stilt armhulespørsmålet f.eks) har kommet på rullebånd i den siste tiden. I går havnet jeg for eksempel i en samtale om intimbarbering, noe som jeg ser som en enda vanskeligere trend (hvis man ser på den naturlige kroppen som et mål) og som knyttes enda sterkere til menneskekroppens overgang fra funksjonskropp til sexobjekt. (Forstå meg rett, vi har selvfølgelig ikke kropp bare for sex, men jeg synes at det kommer en jevn påvirkning i retningen av en slik tanke - altså at kropp alltid skal være noe sexy. Store deler av reklameindustrien og dameblader inneholder i alle fall et slags sexfokus.) Tror dere at det sterke fokuset på kropp hadde vært likedan om ikke samfunnet ikke hadde et like åpent sexfokus? Samtalen sonderte videre til plastisk kirurgi, implantater, slankemidler og sprøyter, for ikke å snakke om alle pengene som går med til kremer, frisører, sminke, og jeg føler meg litt motløs, oppgitt og kraftløs. Kjenner at jeg blir oppriktig lei meg for hvordan mange av oss har det.

Så det er energikrevende og store tanker, men det kommer heldigvis også mange positive opplevelser: Kvinner i alle aldre deler sitt forhold til armhulehår med meg. (Takk!) Noen shaver annenhver dag, andre tar det vekk kun når de skal gå i singlet og kjole. Mødre forteller om bloggen som en tanke- og holdningsvekker i forhold til døtrene sine, noen sier at de oppfatter kroppspresset som hardere i dag enn da de vokste opp. Jenter på min egen alder backer meg opp, noen er allerede hårete, andre inspireres til å spare, men de fleste velger fremdeles barberte armhuler. Noe jeg forstår godt - man må jo få være slik man er komfortabel med. Kommer jeg dessuten noen vei med dette håret uansett? Gjør det en forskjell? Blir nok ikke fred i verden, men det gir kanskje litt mer fred i meg og min egen kropp?

Og selv om jeg ønsker å akseptere hårfrie armhuler på lik linje med hårete, kommer frustrasjonen igjen som et snikende ullteppe; HVORFOR er ikke den naturlige kroppen det vi føler oss mest komfortable i? Det er jo DET som burde vært målet og det som er å trakte etter! Eller?
Opp gjennom historien har det vel alltid vært pent og mindre pent, vakkert og mindre vakkert. Muligens vil det alltid forbli slik....

Altså.. Du kan jo se denne. Det er ikke rart vi er litt føkka i hodet.

Dag 11 - Tre små

Vet du hva som hendte meg i går?
Tre små lopper danset tango i mitt hår.
Og den ene fikk jeg fatt i,
mens den andre la på sprang,
og den tredje satt på nesa mi og sang!

Jippi ja ja jippi jippi ja!
Jippi ja ja jippi jippi ja!
Jippi ja ja jippi jippi ja ja,
jippi jippi ja ja jippi jippi ja!

Det er morsomt hvordan hår får så mye mer betydning om dagen. Som om jeg ser på ordet og mennesket med nye hårbriller uansett hvilken situasjon det dukker opp i!

Dag 10 - Kunne du digget at typen din hadde barberte armhuler?

HVA HOLDER VI PÅ MED? HVEM VIL VI VÆRE?

I hårstudiet har jeg også snoket litt i den hårløse trenden i mannens gate. I følge en ny undersøkelse barberer 24% av norske menn armhulen (april, 2012). Plutselig føltes min egen satsning søkt, for dette i forhold er jo galskap! Jeg ante ikke at det var så mange som gjorde det. HVORFOR I ALL VERDEN? Så jeg spør like forundret; kan dere damer digge at mennene deres har hårløse armhuler? Kommer faktisk over flere forum som rommer denne diskusjonen og ser at - jo, flere kvinner foretrekker faktisk hårløse menn.

For meg blir dette veldig rart. Følger selvfølgelig uten vanskelighet tanken om at man må få være slik man er komfortabel med, men min personlige mening er likevel at dette er en utvikling i feil retning. Nok et kjønn som ikke kan akseptere seg slik de er? Speiler mennene seg nå i kvinnens objektifiserte kroppsbilde og fiksering? Er menn for bare armhuler synonymt til min kamp for hårete? Tror ikke jeg klarer å likestille disse to helt. Jeg forsøker å ta tilbake noe jeg har blitt "fratatt"; sexiness, (og rrrrrESPEKT!) bjuti og komfortabelhet MED hår - det naturlige - de fjerner seg fra det. For meg virker det som om historien gjentar seg. Eventuellt: Den ekspanderer. Guttene går i samme fellen. Hvordan startet denne trenden da? Og er det ingen som tenker på  å reagere? Må innrømme at jeg skuler mot pornoindustrien igjen, men opplys meg om du har noe info i denne saken. Fortell meg gjerne hvorfor det kjennes bra å være hårfri mann, eller dama til hårfri mann. Jeg undres! Og om argumentet er kosmetiske (Antageligvis, dessverre?)  i denne versjonen av hårdebatten også, gir jeg meg ende over. Da har vi jo alle blitt slaver av selvskapt hysteri.

Dag 9 - Sannhetens øyeblikk

Du har kanskje synes at jeg ikke har hatt like høy hårstemme de siste dagene?
Det er nok sant. Dels fordi jeg har hatt mye å gjøre, men dels fordi jeg kvier meg til neste bilde. Eller.. Ganske mye.
For hårene har jammen funnet seg til rette og det er lite jeg kan gjøre. Fjerning er jo ikke lenger et alternativ. Enkelte dager hadde jeg egentlig snust på en positiv tanke om å ha hårete armhuler, så jeg kunne bli like kvinnelig som Kate Winslet i "The Reader", men det publisere dem og være stolt over dem kjenner jeg er en utfordring.

Mål: 3 - 4 mm! (Uæææ... OG; hurraa! Gud, for et ambivalent prosjekt...)

Da jeg var ute i helgen møtte jeg på samme utfordring, men i en litt annen form: Min første livekommentar fra en i periferien av min vennekrets: "Jeg leser bloggen din hver dag!" Og vi måtte snakke høyt om hårbloggen så andre kunne høre det. Nå ble jeg stilt opp mot veggen av mine egne hårete armhuler. Et litt overrumplende, men sikkert nødvendig møte. Ble smerterlig klar over at dette er noe jeg må fronte "der ute" også, ikke bare trygt bak en skjerm.

Som mange sikkert kjenner til; det er ofte enklere å skrive om det som er vanskelig enn å snakke om det fjes til fjes. Men, jeg kommer stadig et skritt nærmere til RESPEKT (Det handler om respekt ikke sant!) for min egen kvinnekropp slik den er. Jo mer jeg blir konfrontert med det jo mer øvelse får jeg i å bli sikrere i at jeg står for dette og at det er nødvendig å gjøre! Så takk! :)

Dagens bilde føles altså litt skummelt og rart å publisere, men som det gamle ordtaket; hold dine venner nære, men dine fiender nærmere, så jeg får bare puste og gjøre nettopp det, vi skal nok finne en slags kjemi til slutt!

Vær så god! Velkommen til min hårete armhule.
(Måtte gjøre meg litt tøff og søt i fjeset for å veie opp)

Dag 8 - Can I Trust This Hairy Woman?

Overlater dagens innlegg til Adam Green og sender ham varme tanker for denne viktige sangen:

Can I trust this hairy woman,

to hide out when I'm embarrassed,

so embarassed by injustice that shuts doors on hairy women,

There's no place inside this romance,

for a girl that's clearly balding,

so embarassed by injustice that shuts doors on balding women.

We despise the narrow souls we tend,

the bowls of bones that skulls descend,

the shallow pools of lust,

that drown our tallest women.

Though this is a place of business,

where they pay with mumbo-jumbo,

I have praise for every fantasy that braves a hairy nipple,

We despise the narrow souls we found,

that haunt us fifteen years from now,

they just have no remorse,

they shut their doors on women,

I'm so embarassed.

Dag 7 - Søndagsoppdatering

Nå har det blitt såpass hårete at jeg føler jeg burde ta dem vekk. Men det skal jeg jo ikke.

Benytter søndagen til å drikke en kopp te og glede meg over de gode oppdagelsene jeg har gjort i denne første uka; For det første har jeg absolutt fått et mer nyansert bilde av kvinner med hår under armene - Takk! Og jeg har fått et bedre forhold til det selv, det er ikke like skummelt som det føltes i starten. Flere kvinner skriver til meg og forteller at de enten HAR hår og trives godt med det, eller blir inspirert til tanken på eller på handlingen å la hårene gro. I går fikk jeg til og med mitt første armhulebilde! Lykke. Og god søndag!

Dag 6 - Kunne du digget at dama di hadde hår under armene?

"Hei, det er noe vi må snakke om"

"Hei, jeg har en overraskelse til deg"

"Hei, vil du få vite en hemmelighet?"

                                      "Duuu, jeg har tenkt litt..."

"Hei, jeg har tenkt å få masse hår under armene og jeg kommer ikke til å ta dem vekk(!)"

Hvordan sier man til kjæresten sin at man skal gro hår under armene uten at det blir rart? På den ene siden burde det ikke være rart i det hele tatt, det skulle bare vært sånn fra naturens side, men når det kommer som en forandring blir vel det å ikke si noe også litt snodig.

Jeg så for meg følgende scenarier: 
1. Det er SLUTT.
2. ÆSJ, jeg er sammen med en mann!
3. Null sex på deg før det er borte ass.
4. Please, drit i det da, ta det vekk.
5. Jaja, hva enn som er bra for deg.
6. Kan jeg se på det? Ta på det?

Meg: NEEEEEEEEEEEEEEEEEI!!!

I tiden før jeg bestemte meg for å gjennomføre dette lille prosjektet, var mye av den største frykten knyttet til hva slags påvirkning det ville ha på forholdet mitt. Hele bildet av seksualitet måtte jo i så fall tas opp til revurdering. Kunne jeg faktisk føle meg sexy i det hele tatt? Kunne jeg tørre å vise meg slik? Vi hadde diskutert emnet (kvinnermed- hårunderarmene) tidligere, så jeg visste at han ville akseptere det, men at det definitivt ikke stod som øverste ønske på listen. Jeg var jo for så vidt ganske enig. Å få hår føltes som å forkludre til noe av min kvinnelighet, smusse til min selvfølelse knyttet til seksualitet. Det ville bety å slutte å gjøre seg fin for den man vil være fin for. Jeg vil jo være heit!!

Men kanskje var det også disse tankene som gjorde meg ekstra nysgjerrig og som faktisk var utslagsgivende for gjennomførelsen. Hvor trist er ikke det om jeg ikke kan være hot i min naturlige kropp? Og igjen - hvor innprentet er dette skjønnhetsidealet i oss, både kvinnens bilde av kvinnen og mannens bilde av kvinnen? Hvordan påvirker det oss og selvfølelsen vår?

Frykten for å avdekke mine planer kom faktisk i en mye større dimensjon enn forventet. Jeg har alltid hatt bein i nesa, men denne situasjonen føles derimot krevende og sårbart og kjennes veldig personlig. Hva skulle jeg si og ikke minst, hva ville han si? Han er som person åpen, aksepterende og lite grodd fast i gamle ideer, så de tenkte scenariene hadde absolutt ikke fotfeste i virkeligheten. Den store skremselen var mine egne stemmer, det satt i meg. Frykten for å ikke leve opp til bildet av kvinnen både for ham og for meg selv. (Bare tenk hvor ukult det må være å ha ei dame med masse hår i armhulene, og ikke nok med det, hun forteller det jo til absolutt alle som har lyst til å vite, så det nytter ikke holde det hemmelig heller!)
Reaksjonen jeg faktisk fikk var selvfølgelig ikke på min fryktliste en gang og langt i fra så dramatisk...

Allerede nå etter første uke ser jeg at åpenheten rundt det gir rom for å lettere akseptere og kanskje etter hvert forandre denne tanken om hvorvidt hår er ekkelt eller ikke. Faktisk tror jeg han har hatt lettere for å akseptere det og støtte det som en viktig prosess enn det jeg har selv.
Så til dere menn som ser oss og støtter oss og som også er åpen for å fundere på idealbildet av kvinnen, ja til og med synes vi er heite med hår, eller uten hår, så lenge vi får være slik vi helst vil selv; tusen takk for hjelpen på veien!

Kunne du digget at dama di hadde hår under armene?
Jeg er svært interessert i respons her! Enten om du er mann og leser bloggen selv eller om du er kvinne og kan ta mot til deg å spørre partneren din, eller en kompis om hva de synes. Kanskje vil fakta på bordet hjelpe på?

Dag 5 - Motstand

"Så jævlig nasty"

I går fikk jeg min første ugne kommentar.
Skal takle det, men det er rart hvor dårlig jeg følte meg. Ble faktisk litt kvalm tror jeg. Hodet sa ting som; Ånei, jeg er ekkel. Hvorfor gjør jeg dette? Det hadde vært enklere å la være. Hvorfor kunne jeg ikke bare gjøre dette for meg selv? Et enkelt barberhøvl og så hadde jeg vært "fin" igjen!

Effekten deres ord hadde på meg er ganske skremmende. For hvem er andre til å bestemme at jeg ikke er fin? I bunn og grunn så handler det vel om at jeg selv ikke aksepterer meg selv med hår under armene og derfor lett blir påvirket av andres meninger. Noe underfundig er det at de negative kommentarene jeg har fått kommer fra det andre kjønn. Forstå meg rett, for flere menn har også støttet opp, men det er en oppdagelse å merke seg. Er det enda vanskeligere for dem å akseptere kvinnekroppen enn for oss selv? Eller er det omvendt - at det er vanskeligere for oss å akseptere vår egen kropp når mannen ikke gjør det? Har mannens stemme større betydning enn kvinnens i denne saken? Hvem har bestemt kvinnens idealbilde? Hvem barberer vi oss egentlig for - mannen eller oss selv?

Etter å ha grublet en stund gikk den vonde følelsen over til å bli en tydelig følelse av at det jeg skriver om er viktig å ta opp. Viktigere enn jeg kanskje hadde trodd selv. Gutter (og sikkert jenter også, men det har jeg til nå ikke opplevd) kan kommentere meg, antagelig uten å ha lest innleggene i bloggen, uten å tenke over at de faktisk kritiserer kroppen min, og sier dermed dirkete at jeg er ekkel ved å være den jeg er. Det er hardt og det overrasker meg. Jeg er bare et menneske, som faktisk har stilt meg i en ganske åpen og sårbar posisjon. Hvilke signaler sender vi til hverandre?

Det merkeligste er at jeg ikke tror personen forsøkte å fornærme meg, men heller sa dette som et uttrykk for sin avsky for saken. Dette sier også noe om hvor viktig det er at vi begynner å stille spørsmål ved hvor innprentet disse bildene er i hodene våre. Det virker som det er større aksept for å synes at hår er ekkelt enn det motsatte! Og at enkelte ikke syns at dette er verdt å bringe inn i lyset.

Det finnes flere enn meg som ønsker å ta hårene tilbake. Min første inspirasjon var denne videoen om en hårete hendelse fra Sverige som førte til starten på bevegelsen "Ta håret tillbaka".

Sexolog Malene Ivarsson forteller at hun tror noen gutter faktisk ikke vet at jenter har hår under armene.
Da har det gått langt, men etter nærmere ettertanke er det kanskje ikke så rart? Håret fjernes fra første stund det kommer ut, og om du kan; vis meg en deo-reklame MED hår så skal jeg bli glad! Musikkvideoer, reklameplakater - kvinner med hår? Hvor ser man dem?

Dag 4 - Noen underfundige fakta og noen alvorsord fra hjertet

OBS! Innlegget i dag begynte i det utforskende litt morsomme men endte i det store spørsmålet om jakten på lykken. I lesningen begynner jeg nemlig å lure på hvor mye av fokuset på kropp ødelegger for vår vei mot å akseptere oss selv som vi er, og jeg kjenner et sterkt ønske om at min generasjon kan være bedre forbilder for dem som kommer etter oss enn hva min tids oppfordringer har gitt meg.

Dagens observasjoner
Håret ligger nå på mellom 1 og 1,5 mm. Ellers kan du se at huden enda er irritert etter barberingen, et godt poeng i grunn - kroppens klare tale om at jeg har gjort den noe dumt.

Dagens forskning
Kroppshår er rester av en pels vi en gang hadde. Når dyr fryser og hårene i pelsen reiser seg dannes et luftlag som øker isolasjonen. Hvor mye funksjon den har for oss i dag undrer jeg meg over. Er dessuten lite plaget av frysing i armhulen...

Men håret viser seg å ha ganske mange hyggelige funksjoner også:
1. Det tar av for friksjon, gnisninger fra hud mot hud.
2. De små hårene øker sensitiviteten i huden ved berøring.
3. Hår fjerner svette og uønskede bakterier vekk fra huden - ganske så viktige funksjoner i armhuler og nedentil. Det er påvist at intimbarbering øker risikoen for sopp og hudirritasjoner.
4. Sprer lukt. Kanskje den ekleste, men herligste funksjonen. Tro det eller ei; din naturlige kroppslukt er mer tiltrekkende enn en hver parfyme. Visste du for eksempel at (prikk prikk prikk) kroppslukt teller stort i ditt valg av partner? Og at dette skjer i underbevisstheten? Dette henger sammen med at hjernen faktisk kan oppfatte genkodeksen i kroppslukt og vil si deg om din utvalgte har et immunsystem som er likt eller ulikt ditt eget. Et ulikt immunforsvar vil bidra til at deres barns overlevelsesevne blir forsterket, ettersom en blanding med en ulik type vil øke antallet muligheter å reagere mot infeksjoner på. Håret i både armhuler (svette) og mellom bena er med på å holde på og spre denne lukten. Høres muligens litt ekkelt ut for oss siviliserte skapninger, men det er et grunnleggende instinkt i oss. Selvfølgelig kommer mange andre faktorer i tillegg, men det er ganske smarte greier, hva?

Med det får jeg også bekreftet at å ha har under armene fører til sterkere svettelukt, noe som ved første tanke gjerne kan bli på min liste av grunner til å FORTSETTE å barbere seg, men etter nærmere omtanke slakter jeg det argumentet: Som sagt, menn lukter jo ikke alltid vondt til tross for hår! Så jeg takker universet for dusj og såpe og begynner sakte men sikkert å tro på at denne organismen, kroppen vår, faktisk er ganske fantastisk som den er. Jo mer vi klusser med den jo mer motarbeider vi den.

Sender også takk til universet som gir meg motivasjonen jeg trenger, som alle de støttende tilbakemeldingende på bloggen (det føles ganske sprøtt å eksponere kroppen sin til et helt nettforum nemlig) den fine Armpit Shuffle-sangen og som filmen som kom til meg i går kveld: The Reader, en virkelig fantastisk film med en sterk kvinnerolle spilt av Kate Winslet. Hun er absolutt slående vakker og midt i en sexscene - hva ser jeg? Jo! Hun har hår under armene! Og det ser ikke det minste rart ut! Masse flott hår er det. Riktig kvinnelig og modent. Sexy skal jeg til og med si!

Dette er dog en film fra 50-tallet og et stykke fra vår egen tid og jeg undrer meg - for jeg har også stillet spørsmål ovenfor trenden for intimbarbering og undret meg over at den hårløse trenden også smitter over på guttene på min egen alder - hva ligger i vårt bilde av det seksuelle? Ønsker vi å likne barn?? Å få hår i puberteten er jo selve tegnet på at kroppen din begynner å bli kjønnsmoden.

Jeg fant et intervju med en kvinne som spekulerer i nettopp dette. Kommer dette fra pornoindustrien? Hun hadde ganske mye lurt å si om hår og kropp og jeg vil gjerne sitere henne her:

– En naturlig hårete kvinnekropp blir oppfattet som provoserende. Det er dumt, for det gir en begrensning på friheten vår, og dikterer hva som er skjønt og uskjønt både i samfunnet i dag, men også til neste generasjon, sier hun.
– Jeg hører om ungdommer som i stedet for å juble over de første kjønnshårene finner fram høvelen og barberer og skraper seg opp. Tidligere var det jo positivt og en del av det å bli voksne, sier hun.
Kalvig er klar over at mange er uenige med henne, men mener mye skyldes at hårfjerning er blitt en naturlig del av den kulturen vi lever i. Hun mener det er urovekkende.
– Det er ikke sånn at jeg er imot all hårfjerning. Folk må få gjøre hva de vil. Noen velger å tatovere seg, ta piercinger og gjøre alt mulig rart med kroppen sin. Men friheten til selv å velge, og kunne være trygg med den kroppen vi i utgangspunktet har, er et viktig kvinnepolitisk krav, avslutter hun.

Denne siste setningen mener jeg gjelder begge kjønn i grunn, for jo mer jeg går inn i dette så ser jeg hvor langt denne kroppssfikseringen har gått. Hvor mye den styrer oss. Jeg leser innlegg fra fortvilte ungdommer som søker til nettet for å få svar på om de skal barbere seg eller ikke og om hvor andre like fortvillede ungdommer svarer at; ja, noe annet ville være ekkelt. Alt i søken om å bli akseptert for den man er.

Om du vil kan du her lese resten av intervjuet med Anne Kvalvik, kvinnehårsforkjemper og kultur- og relgionsforsker her: Intervju

Jeg tror ikke det hjelper å bruke tiden på å finne en syndebukk, slik som pornoen ofte stemples, men det vi KAN gjøre er å forsøke å endre dette idealet ved å starte med å akseptere og like oss selv for dem vi er, akkurat slik vi er: Første steg er å bli bevisst på at dette bildet vi streber etter kommer fra det kapitalistiske marked, noen ønsker å tjene penger på at vi ikke liker oss selv slik vi er, og det ganske vare mennesket som gjerne ønsker å bli akseptert kaster seg inn i kampen om det perfekte ytre, og det perfekte ytre etter dagens ideal er et ganske vanskelig mål for de aller fleste. Hva holder vi på med? Blir vi lykkelige av dette?

Jeg kjenner jeg blir opprørt og vil si dere, faktisk nesten med tårer i øynene og med et litt sårt, men sterkt og håpefullt hjerte; alle dere som er der ute, vær så snill å begynne å like kroppene deres slik dem er, dere som er sterke i deres overbevisning om en naturlig kropp - del deres tanker med andre, og til alle - del gjerne bloggen slik at vi kan nå ut til flere :)

Hilsen deres O Store Moralske og Pompøse (men likefullt ment helt på ekte altså!) Taler for KroppsHår, HjerteFred og VerdensFred, Kristiane.

Dag 3 - Avskrekkingsfasens tid

Som svar på gårsdagens undring, kom denne sangen til meg i dag.

La ørene dine fylles med armhulelovprisende toner mens du leser dagens innlegg:

"Snopek - Amrpit Shuffle"

Just lift your hands up in the air

Yeah yeah yeah

But don't be cool now 'cause we don't care

You can jump up and down in place

Then shove your pit in someones face

Hope that it's someone you dont li-li-li-li-li-li-li-like

Dette er jo en herlig oppdagelse - den kan brukes som hemmelig våpen! Alltid parat!

Har fått hendvendelser om å frisere håret når det en dag kommer så langt. Fletter er kommet inn som forslag. Hva tror dere?
Vet ikke hvor vidt det er hensiktsmessig å pynte på det som allerede er ekkelt... Som å dandere ornamenter i et gjørmehull, eller helle sjokoladesaus over blodpuddingen i håp om forbedring. Eller ER de egentlig ekle? Det i grunn ikke rart jeg har fordommer mot armhulehår når jeg ikke engang har sett dem, eller har blitt kjent med dem.

Dette sier flerkulturellesamfunn.no om fordommer:

"Ofte er våre fordommer bygget på feilaktig informasjon, og de gir et skjevt bilde av våre omgivelser. Dersom vi ikke er villige til å justere våre fordommer i nye møter, blir de fort en trussel mot mellommenneskelige (red. anm: mellomkroppslige) relasjoner. Dette kan få svært uheldige, ja farlige, konsekvenser. Våre fordommer behøver ikke nødvendigvis være negative, men de er gjerne oppfatninger og konklusjoner som trekkes uten tilstrekkelig kjennskap. I møtet kan  fordommer hindre en naturlig kommunikasjon og representere et problem i møte med ”den fremmede”."

Bestemte meg for å grave litt i hårhistorien for å avskrekke noen av fordommene mine og bli bedre kjent. Lover å ta dette med frisering opp igjen når den tid kommer, kanskje det kan bidra til utviklingen av forholdet å gjøre noe hyggelig sammen? 

Hår- og kroppshistorie henger tydelig sammen med de parallelle kulturstrømningene. Uten tvil. Som design og farger kommer og går i moteverden skjer det også forandringer i hårtrenden. Er ikke franske kvinner kjent for å være hårete? (Hårhimmelen! :D) Mange strømninger er dessuten tilknyttet religiøse ritualer. Buddhistiske munker barberer hodet som et symbol for avstanden til det materielle og i følge Profeten Mohammad skal muslimene fjerne både armhulehår og kjønnshår i renslighetens ånd. Hårfjerning har i langt tid vært ansett som noe rent. Å fjerne hår for hygiene ser også ut til å være de fleste jenters saklige argument for glatte armhuler i følge ulike diskusjonsfora på nett. Men hvorfor gjelder ikke det samme for gutta spør jeg da? Det er jo ikke som de stinker konstant med hår under armene?

Skjell var forgjengeren til barberhøvelen og shaving av kroppshår strekker seg så langt tilbake som i gamle Egypt. Enkelt og greit fordi kombinasjonen hår og varme og hygiene ikke var en enkel nøtt å løse. Uten dagens dusjmuligheter var sjansen for infeksjoner større med masse oppsamlende hår, så tradisjonene om et litt komplisert forhold til hår står sterkt.

Vår tids trend tyder mye på at kvinnens fjerning av armhulehår av estetiske grunner startet i det store USA rundt 1915. (Beklager for å beskylde Amerikanerne for nok et verdensproblem.) Til nå har kvinnene dekket seg til i store kjoler i flere lag, men kortermede kjoler hadde begynt å bruse i vinden - og ut av dem kom hårene i armhulen. Det å shave leggene slo faktisk rot i etterkant!
Den amerikanske handelsstand så sitt snitt til å entre et nytt marked og det tok ikke lang tid før de første reklamekampanjene førte til at barberhøvlene ble røsket ut av hyllene. Et bilde av idealkvinnen var plantet:

"The Woman of Fashion says the underarm must be as smooth as the face"

Hvor glemte vi oss på veien fra den hårete revolusjonen på syttitallet spør jeg bare?
Følg med i morgen for en innføring i underarmhårets funksjon og millimetermål av hårets lengde!
Aaaaaa Aaaaaa The armpit shuffle! Aaaaaa Aaaaaaa (Gitarsolo) SLUTT

Dag 2 - Kristiane Armhulehula

Akkurat i dag har hårene vært lite underfundige. De har ikke gjort sin store fremtreden foreløpig. Det jeg derimot HAR grublet på er hvor vanskelig det var å trykke på publiseringsknappen i går. En forferdelig vanskelig ting, som gjorde at hodet raste gjennom eget selvbilde på flere måter. Tenk på alle dem som nå skulle få vite at jeg har hår under armene! Ukult er det også å innrømme for verden at man ikke aksepterer seg selv som man er. Et ganske vanlig fenomen vil jeg anta, men forferdelig trist.

Det slår meg hvor vanskelig det er, det å være seg selv akkurat som man er, når man konstant får beskjed fra omverden (store deler gjennom media og reklame) at man ikke er bra nok, fin nok, pen nok, hårfri nok. Men observasjonen av disse tankene som egentlig ikke burde være der, understreker desto mer hvor viktig temaet er. Jeg forventet kanskje at denne armhuledagen skulle være annerledes enn fra i går, men det blir vel som å spørre om man føler seg større når man har bursdag... Tror likevel jeg er på vei mot å utvikle forholdet til armhulene mine. Med større respekt. 

Kan damer med hårete armhuler være vakre? Hva er estetikk? Hva er skjønnhet? Hva er kunst? Et mye omdiskutert tema, som stadig koker ned til at ingen meninger er objektive. Naturligvis. Jeg undres om jeg en dag kan danse på byen i singlet med hår under armene og faktisk ikke skjenke det en eneste tanke - for meg virker det som en situasjon som aldri vil finne sted. Rart, hva?

Dag 1 - Hårløs

I dag bestemte jeg meg. Eller. Det vil faktisk si at jeg bestemte meg på charterferie i Tyrkia, men hva mer upassende var et prosjekt som dette ved bassengkanten?

Jeg var for pinglete. Men så er det heller ikke tøffing dette prosjektet handler om. 

Jeg har alltid hatt visse komplekser for egen kropp, hvem har ikke det i dette samfunnet? Sommersesongen har vært ekstra slitsom fordi mye tid går til kroppsfokus - er man tynn nok, brun nok, har man fin hud nok og ikke minst: shaving: Glatte legger til blomsterskjørtet. Brazilian waxing før beachen. De konstant myke, hårløse armhulene. Har du sett den nye reklamen til Nivea? Det er jo sånn vi er vi kvinner. Helt hårløse. Derfor finnes også alle disse hårfjerningsproduktene. Helt sant! Jeg lover.

Pearl_extracts by shinerock

Inspirert av den siste tids armhulepreik i media og en liten tendens av "tilbake til det naturlige" har jeg flere ganger lurt på tanken - skal jeg ikke la hårene gro? Like mange ganger slo jeg det fra meg, for selv om jeg alltid har stått inne for balanse mellom mann og kvinne, så har jeg aldri vært erkefeminist, heller ei grasrothippie, så å bruke hårete armhuler som ledd i en meningsytring, eller som element i demonstrasjonen har aldri vært et behov. Og selvom jeg gjerne skulle ønske at jeg klarte å gjøre det nettopp det - to make a state, fordi meg og min kropp har rett til å være akkurat sånn som vi er, og selv om jeg har beundret andre jenter som kanskje ikke har grunnet så mye over dette, men bare har latt det gro og ser på det som helt naturlig uten problem, og selv om mitt logiske hode egentlig skulle ønske meg lange hår i armhulen (tenk at jeg skrev det!) så har jeg ikke fått meg til å gjøre det, fordi jeg inni meg syns det er ekkelt. Inni meg kræsjer det med tanken om et ideal, et bilde. Et bilde av meg selv kan vi spørre? Et bilde av kvinnen spør jeg? Og for ikke å snakke om den fryktingytende tanken på hva kjæresten min ville si? Bare det var jo nok til å la være.

Så slår det meg: Hei, jeg har faktisk aldri sett mine egne armhulehår. WOW. Blir helt satt ut av det resonnementet... Siden de hormonelle prosessene startet i puberteten har jeg ALDRI latt dem vokse ut, aldri sett dem i sin fulle lengde. Sin naturlige lengde.

Hvor gammel er man da? 12? 13? Men det var aldri noen som bokstavelig fortalte meg at "hår, det skal man fjerne." Det bare var sånn det: Svusj - bort med dem. I hui og hast!

Og jeg blir sint, vet ikke helt på hva - på mamma som lot meg gjøre det? På venninne mine som også gjorde det? På samfunnet som har det som ideal? På meg selv som ikke visste bedre? Kanskje mest av alt for at jeg har blitt ufrivillig påvirket av en norm som forteller meg at jeg ikke bør like meg selv sånn som jeg er. Og jo mindre vi er glad i oss selv, jo dårligere blir denne verden. Tror jeg. Mer om det en annen dag...

Men i dag har jeg altså bestemt meg. Jeg skal gro hår! Og jeg vil skrive en dagbok hvor jeg forteller om mine hår og om mine tanker, slik at denne hårveksten ikke blir helt forgjeves. For jeg er ganske sikker på at jeg vil fjerne dem igjen... (For nå.)

Jeg ønsker at jenter spesiellt leser denne bloggen, ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker å forandre dem, men for at alle skal ha fått muligheten til å faktisk oppdage denne tanken og spørre seg selv hvorfor det er ekkelt med hår.

Og jeg håper jentene som leser vil dele tankene sine med meg, jeg håper kjærestene deres vil dele sine meninger (Kunne du digget at dama di har hår under armene?), og ellers andre som føler de har noe å tilføye.