Dag 1 - Hårløs

I dag bestemte jeg meg. Eller. Det vil faktisk si at jeg bestemte meg på charterferie i Tyrkia, men hva mer upassende var et prosjekt som dette ved bassengkanten?

Jeg var for pinglete. Men så er det heller ikke tøffing dette prosjektet handler om. 

Jeg har alltid hatt visse komplekser for egen kropp, hvem har ikke det i dette samfunnet? Sommersesongen har vært ekstra slitsom fordi mye tid går til kroppsfokus - er man tynn nok, brun nok, har man fin hud nok og ikke minst: shaving: Glatte legger til blomsterskjørtet. Brazilian waxing før beachen. De konstant myke, hårløse armhulene. Har du sett den nye reklamen til Nivea? Det er jo sånn vi er vi kvinner. Helt hårløse. Derfor finnes også alle disse hårfjerningsproduktene. Helt sant! Jeg lover.

Pearl_extracts by shinerock

Inspirert av den siste tids armhulepreik i media og en liten tendens av "tilbake til det naturlige" har jeg flere ganger lurt på tanken - skal jeg ikke la hårene gro? Like mange ganger slo jeg det fra meg, for selv om jeg alltid har stått inne for balanse mellom mann og kvinne, så har jeg aldri vært erkefeminist, heller ei grasrothippie, så å bruke hårete armhuler som ledd i en meningsytring, eller som element i demonstrasjonen har aldri vært et behov. Og selvom jeg gjerne skulle ønske at jeg klarte å gjøre det nettopp det - to make a state, fordi meg og min kropp har rett til å være akkurat sånn som vi er, og selv om jeg har beundret andre jenter som kanskje ikke har grunnet så mye over dette, men bare har latt det gro og ser på det som helt naturlig uten problem, og selv om mitt logiske hode egentlig skulle ønske meg lange hår i armhulen (tenk at jeg skrev det!) så har jeg ikke fått meg til å gjøre det, fordi jeg inni meg syns det er ekkelt. Inni meg kræsjer det med tanken om et ideal, et bilde. Et bilde av meg selv kan vi spørre? Et bilde av kvinnen spør jeg? Og for ikke å snakke om den fryktingytende tanken på hva kjæresten min ville si? Bare det var jo nok til å la være.

Så slår det meg: Hei, jeg har faktisk aldri sett mine egne armhulehår. WOW. Blir helt satt ut av det resonnementet... Siden de hormonelle prosessene startet i puberteten har jeg ALDRI latt dem vokse ut, aldri sett dem i sin fulle lengde. Sin naturlige lengde.

Hvor gammel er man da? 12? 13? Men det var aldri noen som bokstavelig fortalte meg at "hår, det skal man fjerne." Det bare var sånn det: Svusj - bort med dem. I hui og hast!

Og jeg blir sint, vet ikke helt på hva - på mamma som lot meg gjøre det? På venninne mine som også gjorde det? På samfunnet som har det som ideal? På meg selv som ikke visste bedre? Kanskje mest av alt for at jeg har blitt ufrivillig påvirket av en norm som forteller meg at jeg ikke bør like meg selv sånn som jeg er. Og jo mindre vi er glad i oss selv, jo dårligere blir denne verden. Tror jeg. Mer om det en annen dag...

Men i dag har jeg altså bestemt meg. Jeg skal gro hår! Og jeg vil skrive en dagbok hvor jeg forteller om mine hår og om mine tanker, slik at denne hårveksten ikke blir helt forgjeves. For jeg er ganske sikker på at jeg vil fjerne dem igjen... (For nå.)

Jeg ønsker at jenter spesiellt leser denne bloggen, ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker å forandre dem, men for at alle skal ha fått muligheten til å faktisk oppdage denne tanken og spørre seg selv hvorfor det er ekkelt med hår.

Og jeg håper jentene som leser vil dele tankene sine med meg, jeg håper kjærestene deres vil dele sine meninger (Kunne du digget at dama di har hår under armene?), og ellers andre som føler de har noe å tilføye.